Jeg har tenkt mye de siste dagene. Tenkt og grått. Men jeg har også fått håp om bedre tider. Jeg klarte ikke helt å komme med en oppsiktsvekkende tittel på dette innlegget, men det får heller være...
Det er en uke siden de første meldingene tikket inn på TV-skjermen og nettavisene, om bombeangrepet i Oslo. Et par timer senere hørte vi om skudd på Utøya. Ingen kunne, akkurat da, fatte og begripe hvor ille dette egentlig var. I dag vet vi at over 90 mennesker, de aller fleste unge, er drept. Av EN mann.
Jeg kjenner ingen som var på Utøya den dagen. Jeg kjenner noen som kjenner noen, men jeg kjenner ingen selv. De første dagene var likevel fyllt med fornektelse, raseri og etterhver sorg. Og tårer, når ingen så på. I dag, en uke senere, er det fortsatt sorg. Men også håp.
Jeg tok turen ned til Rådhusplassen for å være med på Rosetoget, for et par dager siden. For å vise min støtte og for å se. Se på alle rosene. Se på Regjeringsbygget. Det jeg isteden oppdaget var alle menneskene. Vi var 200 000 mennesker, på Rådhusplassen og i gatene rundt. Det ble for mange til å gå i tog, fordi det var umulig å flytte på 200 000 mennesker, i samme retning, samtidig.
Så vi stod der. Noen hvite nordmenn som meg. Noen litt mørkere nordmenn. Noen enda mørkere. Noen med bakgrunn fra Asia, noen som har kommet fra Afrika. Noen fra Øst-Europa, noen fra Sør-Amerika. Felles for alle, utenom turistene: Vi var nordmenn. Vi kom fordi vi er glade i landet vårt. Enten vi har bodd her hele livet, eller kommet etterhvert. Enten vi er hvite i huden, med blondt hår og blå øyne, som meg, eller svart hår, mørk hud, og brune øyne. Vi var på en måte like, alle sammen.
Det dette udyret har gjort, er vanskelig å forstå. Det er vanskelig å tro at noe positivt kommer utav hans dyriske handlinger. Men jeg har et håp. Et håp om at dette knytter oss nærmere sammen. Alle nordmenn. Uansett hudfarge eller bakgrunn. Vi er alle stolte av landet vi bor i, og byen vi bor i.
Jeg håper vi kan tenke oss litt om. Hvor mange av oss tenkte ikke på Islam når vi hørte om bombingen? Jeg vet jeg gjorde det. Men dette var ikke en muslim sitt verk. Dette var en norsk nordmann, som påstår at han er kristen. Jeg vet at JEG, som kristen, ikke vil identifisere meg med denne mannen. Det vil heller ingen av mine kristne venner. På samme måte som at ingen muslimer jeg kjenner, går god for, eller vil kobles til de som bruker terror, og hevder at de er muslimer.
Til slutt. Slutt å meld dere inn i Facebookgrupper som sier at ABB har ødelagt Norge. Eller Oslo. Denne mannen kan ALDRI ødelegge Norge. Eller Oslo. Han har virkelig klart å gjøre mange mennesker triste, fortvilet og forbanna. Han har tatt bort mange mennesker, som fortjener å være her i dag.
Men han kan ALDRI ødelegge Norge !
